Jeg fant denne historien på Dagbladets nettsider i går, og den var så sterk! Jeg satt igjen med en ubeskrivelig medfølelse og tårer i øynene. Historien er litt lang, men jeg vil virkelig anbefale å lese den. Du vil få en helt annet syn på Norges støtte for folk som trenger det. Jeg har tatt noen utdrag fra artikkelen, siden den er for lang til å postes på blogg.no, men hele artikkelen finner du her.
Han kom syklende på sin DBS ned Bentsebrugata, Oslo. Ingen visste hvor han hadde vært eller hvor han skulle, eller om han lette etter noen. Det eneste vi vet, er at mannen syklet over brua denne torsdagen, 5. oktober, noen sekunder over to på dagen. Og Akerselva fløt som før og slik den alltid skal gjøre etter den dagen. Men for hjertet er livet enklere.
Det slår så lenge det kan.
Så stopper det.Et vitne ser ham gå av sykkelen. I neste sekund segner han om. Syklisten er livløs. En mann i 50-åra ringer 112. Flere forbipasserende iler til. En kvinnelig lege starter livredning. Presser håndflata mot brystet hans. De kretser rundt ham. Hadde han vært bevisst der han ligger på fortauet, med ansiktet vendt mot himmelen, hadde han visst at han nok aldri før har hatt så mange mennesker rundt seg.
Trafikken ruller normalt forbi. Noen kikker bort, av ren nysgjerrighet, før de fortsetter dagen sin. Klokka 14.13 er ambulansen på stedet. Men mannen er allerede død. Ambulansen frakter ham til Ullevaal sykehus.
Det er et mysterium ved det hele. Politiet er ikke sikker på hvem som er død. For det finnes ikke ID på mannen, bare noen kontanter. Og et nøkkelknippe. En anonym mann, med en anonym jakke, en lite særpreget bukse. Det går enda en dag. Og en dag til. Ingen savnetmeldinger.
På det store sykehuset blir han liggende, gjemt bort på et rom. Den døde kroppen, tildekket.
Politiet leter i blinde. Kan nummeret på nøkkelen han bar på seg, gi noe svar? De søker i Triovings arkiver. Og får noe som likner et treff.
Polititjenestemannen Andreas Opstad går til en adresse. Og en til. Han går fra hus til hus. Men nøkkelen passer ikke. Det er på tredje forsøket, ut på dagen, 7. oktober, han står ved Nordkappgata 30. 1. etasje. En kommunal bygård. Opstad vrir om nøkkelen. Stiger inn.
Det er et trist syn som møter ham, et kaos, men han sier til seg selv: «bare utfør oppdraget; finn ut hvem denne mannen er!» I skuffer, i skap, søker han, i lang tid.
Til sist: «
Jan Erik Fosshaug» står det på et brev.
Men hvem var du, egentlig? Hadde du noen? Det skal ta Magasinet 550 telefoner, en flere uker lang, tung reise ned i Oslos glemte verden, før vi nærmer oss noen svar.
Det er politiets mann på mistenkelige dødsfall, Knut Skjelvan, som nå gir oss det lille han har av fakta:
- Foreldrene er døde. Han var enebarn. Ingen andre gjenlevende slektninger er funnet. Vanligvis finnes det en eller annen. Men ikke her.
De gir opp. Jan Erik Fosshaug blir ett av
70 mennesker som Oslo kommune hvert år begraver på sin regning. Når det ikke finnes andre til å ta den.
Dødsannonsen står på trykk i Aftenposten 16. oktober.
«Jan Erik Fosshaug
født 22. august 1946, døde 5. oktober 2009.
På vegne av venner
Bisettes i Østre krematorium lille kapell torsdag 22. oktober 10.30»
På vegne av venner?
- Alle har vi en venn. Ingen er mutters alene, forklarer Margareth Eckbo i Oslo gravferdsetat for oss.
Kista står der, alene, ved enden av kirkegulvet. Lars og Svein fra begravelsesbyrået tenner lys.
- Om du har 100 millioner på bok og tusen liksom-venner...eller ingen penger, ingen venner... Det spiller ingen rolle for oss, sier Svein.
På en tralle kan folk legge fra seg blomster.
- Som regel ligger det litt når vi kommer.
Ikke i dag.
Presten Dag Iversen kommer inn døra.
- Nå, som ellers, tar vi avskjed på en verdig måte. Det har med min integritet og mitt livssyn å gjøre. Jeg kan si god jul og bare kaste på jorda. Men det skal ikke sluntres unna. Jeg har prøvd å spore opp noen som kan si noe om ham. Ingenting å hente. Hadde jeg hatt god tid kunne det kanskje ha kommet noen i dag. Men myndighetene har heller ikke funnet pårørende. Litt stusslig. Fellesskapsbånd så til de grader smadret. Og når døden kommer.... No feelings.
Der kommer organisten, han haster opp trappa. Setter seg ned på galleriet.
- Jeg tror vi skal åpne opp nå, sier Lars.
Ni minutter igjen. Ingen har kommet. Han står der med 25 program, ja i tilfelle det skulle komme noen. «Takk for deltagelsen» står det på baksiden.
Lars speider etter mennesker. Men kirkeklokkene ringer for Jan Erik Fosshaug nå. Lars lukker døra.
- Da blir det ingen her i dag. Litt vemodig. Ofte sitter jeg her, slik at presten har noen å snakke til.
Vi håper at en dør skal slå opp, at det skal komme en etternøler for å hedre Jan Erik Fosshaug, en som har stått fast i trafikken, en nevø, en gammel onkel som så dødsannonsen.
Men Jan Erik Fosshaug hviler alene. Organisten spiller opp, koristene kommunen har hyret, har stilt seg på galleriet, vi synger med, for Jan Erik Fosshaug.
«O bli hos meg! Nå er det aftentid
Og mørket stiger - dvel, o Herre blid!
Når annen hjelp blir støv og duger ei,
Du hjelpeløses hjelper, bli hos meg!»
Presten Dag Iversen ser ut over den tomme kirka.
- Vi er samlet her for å ta farvel med Jan Erik Fosshaug. Sammen vil vi overgi ham til Herren. Jan Erik Fosshaug er født 22. august 1946. Han døde for drøye to uker siden, 5. oktober 2009. Da Jan Erik Fosshaug døde, bodde han på Torshov, i kvartal 6. Vi har ikke mange minneord å bringe om ham her i dag. Vi er samlet i stillhet.
En ny salme, ved reisens slutt. Før Dag Iversen samler alt han har:
«Høsten har satt sine spor i naturen. Det er som om den er i ferd med å skjule noe som en gang var (...) Jeg har lyst å dele noen tanker om dette når vi nå tar avskjed med Jan Erik Fosshaug».
Han snakker til seg selv, og for Magasinet.
«Det er forløsende å erindre et mangfold av døde som deltakere i historiens gang. Det er en underforstått avtale mellom oss og tidligere slekter om å ikke glemme dem: De for tidlig døde, de som revolusjonerte eller reformerte, de anonyme hverdagsheltene, de som ofret alt. På en slik dag erindrer jeg de, ved egen eller andres hjelp, skjøvet ut av nettverk og fellesskap. Jeg oppfyller en form for avtale ved å erindre og fortelle. Det er fortellingen om alles plass i livets bok. Ingen levde forgjeves! Selv om de ble begravd i anonymitet, hånet som en ubetydelighet. Den levende erindring forhindrer at glemselens slør kaster seg over dem som døde for tidlig. Det er endelig forløsning i Guds erindring av oss alle. Der erindres vi evig. Ikke det minste går til grunne. Amen».
Presten griper snart spaden, fyller den med frisk jord fra et kar.
- Av jord er du kommet, til jord skal du bli, sier han.
Han dekorerer toppen av kisten med jorda.
- Ja..., sier presten idet han er ferdig. Han tusler ned fra alteret, forbi kista.
- Det er viktig for min egen del å gjøre det ordentlig. Walk the line.
Vanligvis bærer de kista ut foran kirka, inn i bilen, slik at de pårørende kan ta farvel.
- Men her... er jo ingen, sier Lars fra begravelsesbyrået.
Alfaset krematorium, tre dager seinere.
Gjennom vinduene kommer den skarpe sola. Vi har utsikt til liv og død, gule blader som regner over gravlunden der borte. Kista med Jan Erik Fosshaug blir skjøvet inn i ovnen klokka 11.02. Myk, dvask popmusikk på radioen. Ellers er det bare mekanikk. Og snart flammer. Opp igjennom pipa av krematoriet. På 72 minutter er det over.
I en industriell boks av stål ligger et liv i aske.
- Vi kjenner ikke historiene deres. Det er kanskje like greit, sier krematoriemannen stille. - Men vår mann var nok en kraftig kar. Jeg kan kjenne det av vekta på urnen, sier han.
Opplysningene fra Folkeregisteret er kalde og direkte:
«FOSSHAUG JAN ERIK
Det er ikke registrert ektefelle på denne person.
Det er ikke registrert barn på denne person.
Det er ikke registrert kjernefamilie på denne person.»
Vi slår opp i telefonkatalogen. Ringer en Tom Fagernes, som bor i oppgangen til Jan Erik.
- Det er ingen som er døde her. Har du kommet riktig? Nordkappgata 30?
- Ja. Nordkappgata 30. Jan Erik Fosshaug het mannen.
- Jeg hakke peiling på hvem Fosshaug er. Det må ha vært lenge siden han bodde her.
- Nei, han har bodd der de siste sju åra.
- Det tror jeg ikke på. Hvordan døde han?
- Under en sykkeltur. Hjertet stoppet.
- Sykkel sa du? I 1. etasje bodde det en mann som syklet. En innesluttet én. Hvor gammel sa du han var?
- 63.
- Det er han! En som aldri snakket med noen. Jeg har ikke hørt stemmen hans engang. Han tok alltid sykkelen inn i leiligheten. En gang, ville jeg holde døra for ham. Men han skulle greie det selv.
- Hvordan var han?
- Han syklet bare. Hvor han havna vet jeg ikke. Det var vel ingen som brydde seg om det heller. Det er vel en skjebne. Prisen for å ville leve lenge, for å sitte igjen til slutt, det er ensomheten. Men du, nå skal jeg se en tennismatch på TV. Ha det.
Ingen vet hvem Jan Erik Fosshaug er, ingen vet hvordan han feiret sin siste bursdag, 22. august. Samfunnet har visket ham ut. Selv ikke på Joker-butikken som ligger 12 meter fra huset hans i Nordkappgata, har de hørt om noen Jan Erik.
Var det aldri noen som så ham sykle ned Torshov-gatene en vinterkveld, eller om somrene i den fineste T-skjorten han hadde? Var det aldri noen som la merke til ham der han tråklet Sandakerveien, opp Åsengata, inn Lammers gate, inn til høyre der, ved blomsterhandelen? Møtte han aldri noens blikk, fantes det ikke en sjel som en tirsdag i fjor en gang sa hei til ham på Joker-butikken? Gråt han av sinne, eller smilte han noen gang inni seg? Kunne han smake på den søte lykkefølelsen en aprildag, og lengtet han, i sitt stille sinn, etter en omfavnelse? Hadde han noen drømmer igjen? Lå han hjemme og så i taket og ventet på noen som skulle komme? Ringte det på døra hans, en loddselger eller en fra TV-aksjonen i det minste eller noen som bare ville bli venner med ham? Eller fikk han det han ønsket seg til jul i forfjor?
Vi vet ikke. Det er ingen som vet. Det er som å spørre; Alle de ensomme menneskene, hvor kommer de fra? Hvor hører de hjemme?
Vi vet ikke. Det eneste vi vet, er at klokkene ikke stoppet for ham da han døde.
Vi må ned i materien. Alvorlig langt ned. Til slutt, etter noen dagers søk, står vi ved Oslo kommunes byarkiv i Maridalsveien. Det imøtekommende personalet leter fram fødselsmeldingene først.
- Skal vi se ... guttebarn ... født august 1946. Du har flaks.
Hjertet banker idet mikrofilmen ruller over skjermen. 22. august. Rundt oss sitter andre og leter etter spor etter sin familie.
Der!
«Oslo kommunale fødehjem, Avdeling Krohgstøtten.
Et levende guttebarn født den 22.8 1946 klokka 10.40 i Oslo». «Er barnet født i eller utenfor ekteskap?» spør skjemaet. I ekteskap, svarer håndskriften.
Vi leser videre. «Farens navn: Bellander Foshaug. Bygningsarbeider hos ingeniør Ragnar Evensen, født 20.11 1899, bosatt i Feddersensgate 5. Morens navn Ragnhild, hustru, født 24.3 1907».
Fødselsmeldingen er underskrevet av jordmoren.
Fra kjelleren bærer de opp en ny skatt. Vi blir bedt om å ta på hvite hansker for å kunne bla. «Folketelling i Oslo den 3. november 1947». Vi sikter oss inn mot Feddersensgate 5. 1. etasje.
Adresselistene for 1954 viser at Bellander Fosshaug har flyttet til Fjellgata. Han jobber hos malermester Brudevold. Men det er bare mor, far og Jan Erik som bor her nå, ifølge Folketellingen. Søstrene, nå 20 og 14 år, er der ikke.
Vi ringer Knut Skjelvan, politimannen, for å forelegge ham opplysningen.
- Vi ringer angående Fosshaug igjen. Du husker ham? Du har hevdet at han var enebarn.
- Ja.
- Det stemmer ikke.
- Nei?
- Han hadde to halvsøsken, hvorav den ene er i live. Hun bor på Bøler.
Helt stille i andre enden.
- Du verden ... Slikt hender.
Vi spør politiet om de vil varsle henne om at broren er død. Skjelvan sier han vil gjøre det.
Folketellingene for 1954 viser at Jan Erik begynte på skole ett år for seint, tre dager før han fyller åtte år. Å spore opp hvor han gikk på skole er en prøvelse i seg selv. Men ti dager seinere finner vi ham. Innskrevet ved Sofienberg skole, i 54/55.
På rad 9 på klasselista. Jan Erik Fosshaug. Vi slår nummeret til en Jan Fageraas, i den samme, rene gutteklassen.
- Husker du en Jan Erik Fosshaug, klassekamerat av deg? Du skjønner, han døde nylig og vi prøver å...
- Rart... Jeg burde ha husket ham. Men jeg kjenner ikke navnet. Men du, for å si det rett ut. Jeg er i Sveits. Bor her for tiden. Og sitter midt i et møte nå. Men lykke til.
Vi går videre. Til Svein Roger Bauer:
- Du, jeg sitter med jobb opp etter øra. Men hva gjelder det? Jan Fredrik hvem? Aldri hørt navnet. Nesten så jeg tror at han er en som gikk der noen dager, før han forsvant igjen. Uff. Jeg har lest om sånne, som ikke har noen. Bare tanken på at ingen bryr seg om meg, gjør meg trist.
Denne dagen skal saken ta en vending. I en bisetning sier dama på Byarkivet at hun i en fotnote har sett at Jan Erik var flyttet til Sarsgaten skole. Men Sarsgaten skole finnes ikke i noen arkiver.
Der. Det er som om brikken i puslespillet om Jan Erik Fosshaugs liv faller på plass. Det er en artikkel som gir oss svar. «Uhørte stemmer og glemte steder, fortellinger fra utviklingshemmedes historie»: «Bortgjemte og usynliggjorte (...) «Sinkene», som de lettere utviklingshemmede vanligvis ble kalt, ble plassert i egne klasser. I 1900 ble Sarsgaten og Ullevålsveien skoler opprettet for å huse disse klassene».
I 1967 skilles far Bellander og mor Ragnhild. To år seinere, 27. januar 1969, dør Bellander. Ragnhild gifter seg seinere på ny. Hun deler, ifølge Folkeregisteret, leilighet med sønnen i Frederik Haslunds gate fram til 1991, hvor de flytter.
Fram til hun dør 26. april 1992 bor hun med sønnen i Christian Michelsens gate i Oslo. Jan Erik bor så her i to år, fram til mai 1994. Det er nå han ender i Nordkappgata. Han bor i nummer 29 i åtte år. I 2002 flytter han over gata, til Nordkappgata 30.
Det er nå vi ringer Jan Eriks halvsøster. Stemmen i andre enden stopper oss halvveis ut i introduksjonen.
- Jeg kjenner ikke til Jan Erik Fosshaug. Har ikke hatt noe med ham å gjøre. Jeg tror ikke jeg hadde kjent han igjen på gata. Jeg vet selvfølgelig at jeg hadde en bror. Men jeg visste ikke at han var død.
Den 76 år gamle kvinnen, Inger Synnøve Sunde, forteller sin historie.
- Jeg skal si som sant er. Han kom på døra, det må være 30 år siden. Det var en del surr og rot. Jeg hadde små barn, og var nok engstelig. Vi ville ikke at barna skulle ha en onkel de var redd for. Derfor sa jeg: Jeg vil ikke se deg her på døra igjen.
- Hadde han problemer av noe slag?
- Jeg vet ikke hva det var. Men han ville ikke ta med seg livet som andre har med seg. Jeg skal ikke dømme, men jeg tror han aldri har jobbet. Knapt gått på skolen.
Hun hadde ikke mer igjen å gi, sier hun.
- Jeg håper ikke du tror jeg er ufyselig. Jeg har tatt meg av mange begravelser opp igjennom. Jeg synes synd på Jan. Det å ikke ha noen. Bare å ha et navn og ingenting annet.
Kvinnen stopper. Så:
- Du ... Hvor er han begravd?
- Urnen skal legges ned på Østre gravlund. 23. november.
- Ja, før det blir for kaldt i jorda? Det er på Østre alle mine ligger. Sønnen min. Far. Kanskje jeg skulle kommet?
Vi ringer Arne Guttorm Pettersen, nok en nabo, i Nordkappgata 30.
- Det bodde ingen Jan Erik Fosshaug i denne oppgangen. Du hører hva jeg sier. Jeg har bodd her i 15 år.
Men etter noen minutter går det også opp et lys for ham.
- Å ja, Fosshaug... Gamlingen. En spesiell fyr! Veldig vanskelig å komme innpå.
Men han kan erindre noe nå. Det var en Bernt som hentet ham iblant. Han bor rett over Joker-butikken. Kjørte en svær gammel Volvo.
Vi ringer tilbake til Joker. Undres på om det kan være noen blant stamkundene ved navn Bernt, med en bil.
- Bernt Hagen? En eldre kar? Med hjerteproblemer? Han er innom butikken to-tre ganger i uka. Jeg skal gi ham beskjed om å ringe deg?
- Gjerne.
En torsdag morgen ringer de fra butikken. Bernt Hagen (60) snakker rolig inn i røret.
- Fosshaug, ja... Jeg kjente ham godt. Du vet, han var tilbakestående. Han var over 60 år. Men 10 år i hodet. Som et barn.
Vi spør om han vil ta imot besøk.
Et par timer seinere. Vi går opp trappa, i Bernt Hagens gård, Nordkappgata 29. Mannen ber oss sette oss ned.
- Vi var meget gode venner, vi. Han virket så grei. Stillferdig. Ikke noe tull. Jeg tok ham for det han var. Det var for jævlig så de rakka ned på'n. Gutta satt borte i parken og drakk, spurte om øl av han. De utnytta ham. Han var så snill, vet du. Ba de om en pils, fikk de en 100-lapp av ham. Han var svært ensom av og til. Han hadde ingen venner. Vel, han pleide å sykle til en kjøpmann, en vietnameser på Sagene. En periode drakk han også, for å få venner. Men han ble lei og dårlig. Og sluttet.
Så kjørte de to ensomme sjelene ned motorveiene, i en Volvo 740, i dette skjebnefellesskap.
- Han var som lykkeligst da han satt på i bilen min. Men han var fryktelig nervøs av seg. Gjorde jeg et lite utslag med rattet, hoppa han til. Vi kjørte mye. Til Sverige, ned langs kysten.
- Stopp! kunne, Jan Erik si. Det kunne være en kirke, et rart bygg.
En dag hadde Jan Erik kommet med et forslag. Han var bestemt:
- Vi kjører til Solør.
Han visste knapt hvor det lå. Men de kjørte. Jan Erik skulle vise Bernt hvor han stammet fra. Ville forsøke å finne familie. De kjørte hele Finnskogen rundt, på de små, små veiene.
- Vi kjørte i to-tre dager. Det var nesten så vi aldri kom oss ut igjen. Men vi fant aldri ut hvor han kom fra.
En papegøye flakser rundt i den 29 kvadrat store leiligheten. Og en til.
- Jeg fortalte Jan Erik at jeg jobbet på tankbåt. Golfen. Japan. Amerika. Jan Erik forsto ikke slikt.
Men en gang sa han...
«Bernt, så spennende det må ha vært»
Dagen før Jan Erik døde, hadde de to vært på biltur. Nedover Sørlandet. Bernt sa til og med: «nå må du være forsiktig med syklinga ... »
Først etter begravelsen fikk Bernt vite om vennens dødsfall.
- Ellers hadde jeg selvfølgelig vært i kirka, sier han.
Bernt Hagen rister på hodet.
Han mener kommunen har forsømt Jan Erik.
- Jeg sa det til dem, boligetaten. «Nå bør dere hjelpe ham». Jan Erik kunne ikke stelle hjemme selv. Han var psykisk utviklingshemmet. De gjorde ingenting for ham. De burde reagert. Han kunne hatt et mer verdig liv. Det eneste kommunen gjorde, var å flytte ham over gata til et nytt hus. Jeg forsøkte å hjelpe, inviterte ham opp hit på julaftener, og vasket litt for ham. Men han kunne bli sint. Ville greie seg selv. Alle mennesker vil mestre noe.
Siden blir vi stående utenfor Jan Erik Fosshaugs leilighet. De røde gardinene i Nordkappgata 30 er trukket for. Vi kommer til å tenke på sykkelen hans. Hvor har den funnet veien nå? 30 telefoner seinere. Der står den. Jan Erik Fosshaugs kjæreste eiendel, den som tok ham helt fram, til enden. En relativt ny DBS, kraftig bysykkel. Med et stort grønt smileyfjes foran. Samme bak. Den står i bakgården, under tak, på politihuset på Grønland, inne blant en haug av andre sykler som er dratt inn, sykler som har sine egne historier, sine egne liv, sine egen førere som de har mistet.
En mandag i enden av november. Halvsøsteren, støttet av datteren, går over den kalde gravlunden.
- Jeg har ikke sovet i natt, sier hun. Men hun har stelt håret hos frisøren.
- Jeg glemmer ikke helt.
Hun peker på brystet sitt.
- Noe beholder jeg her. Minner.
Idet vi rusler ned til Jan Erik Fosshaugs grav, gjennom løvet, gjennom regnet, henvender hun seg til datteren. «Der ligger far», peker hun. Hennes og Jan Eriks felles far.
- Døden ... Man vet aldri når den kommer. Skremmende, sier hun. Presten går foran, kappekledd, i sort, med en koffert. Vi stopper, ved veis ende.
- Vil noen av dere sette ned urnen? spør presten.
Halvsøsteren nikker. Snart senker hun urnen, som likner gull, men bare er av stål, hun firer den ned i dypet. Til slutt har hun bare det svarte båndet igjen, i hånda.
- Nå fikk jeg ikke sagt det jeg skulle si. Vi får ta det en annen gang, sier hun stille. Presten spar igjen jorda, en sju-åtte spadetak så er det gjort. Søsteren tar en plante, av høstens farger, ut av en plastpose. Med hendene planter hun den i jorda.
Snart vil menn med kjeledresser komme, de tømmer leiligheten hans etter de regler som er satt, de bærer ut modellbilen som forestilte Elvis sin Cadillac, tråsykkelen, esken med bildet som skal ligge der inne, av kjæresten han en gang hadde, de bærer ut alt sammen, tar det til et anlegg et sted og så blir det destruert og brent, og røyken siver opp, slik at de aller siste sporene etter Jan Erik Fosshaug blir borte, for alltid.
Rest in peace
Jan Erik Fosshaug
22. august 1916 - 5. oktober 2009
Q: Hva syns du om historien?
Hola sweeties!
Det er noe spesielt med menn med hatt altså, men jeg klarer ikke helt å plassere fingeren på hva det er. Dessuten er jeg veldig glad i The Sartorialist som har så mange fantastisk inspirerende bilder!
Bokender, bare tenk deg alle Harry Potter-bøkene og -filmene midt mellom disse to, hadde vært bra! Bokendene forestiller Harry og gjengen i Nødvendelighetsrommet og Uffert og co som gjerne vil inn.
Det er bare cirka 11 måneder igjen til jul nå, så da må man begynne å handle julepynt. Dette er fem julekuler, en med skoleemblemet og fire med de fire forskjellige husemblemene. Fænsi.
